Store endringer i beskjæring og utstyr

Terje forteller at det har skjedd store endringer i klauvskjæring og utstyret som brukes siden første utgave av håndboka kom ut. Fra klubbe og klinge, via vinkelslipere med papirskiver til klauvfreser som nå brukes av de profesjonelle klauvskjærerne. Gode hovkniver er fortsatt en nødvendig del av utstyret ved all klauvskjæring.

Mye har skjedd med klauvboksene. De fleste klauvskjærerne bruker nå hydrauliske klauvbokser med automatisk styrte vinsjer for stramming av bukgjord og oppløfting av bein og fiksering av klauvene. Det gir sikrere og mindre belastende arbeidsforhold for klauvskjærerne og bedre dyrevelferd. Selve beskjæringsteknikken har også endret seg.

Veggene må bære vekt

På spørsmål om de viktigste endringene i teknikken svarer Terje at det grunnleggende nå er at de to bæreflatene på ytterklauv og innerklauv skal utgjøre et felles plan. Veggene som er mest slitesterke, må være med å bære vekt, og både utvendig og innvendig vegghorn må være med i bæreflaten for å avlaste sålehornet. Det er derfor viktig å ikke fristes til å frese bort for mye av vegghornet. Drakta skal heller ikke senkes for mye, og klauvene skal beskjæres slik at det blir en vid utskålning mot klauvspalten i klauvas bakre to tredjedeler. Det bidrar til bedre drenasje av gjødsel og avlaster såleknusningsområdet.

- I løsdriftsfjøs, og hvis kyr i båsfjøs slippes rett ut på beite, kan det blir for mye slitasje de første dagene etter klauvskjæring. Det er derfor viktig å unngå at sålehornet beskjæres for tynt. Stor slitasje av allerede tynne såler kan forårsake sårbeinthet og perforasjon i den hvite linja som kan bli innfallsport for infeksjoner, sier Terje.

Skryt til klauvskjærerne

Den pensjonerte professoren synes klauvskjærerne gjør et svært verdifullt arbeid og har bidratt til ei bedre klauvhelse. De fleste av dem er sertifiserte og medlemmer i Norsk Klauvskjærerlag, og dette stiller krav til hvordan arbeidet skal utføres. De beskjærer klauvene til korrekt form, skjærer ut sjukdom i klauva, utfører lokal behandling og limer på klosser for å avlaste smertefulle klauver. De stiller også diagnoser i samsvar med Nordisk Klauvatlas og registrerer sine funn og utført behandling elektronisk i den nordiske «Klauv-Appen».

- Jeg synes det er veldig viktig med god kommunikasjon mellom dyreeierne, klauvskjærerne og de lokale veterinærene. Det varierer hvordan samarbeidet mellom klauvskjærer og veterinær fungerer, og jeg skulle ønske at de oftere kunne være sammen ute i fjøset.

Alle bør ha en klauvboks

På spørsmål om klauvboks i fjøset er Terje krystallklar på at dette burde være obligatorisk i alle melkeku- og ammekubesetninger. Akutte tilfeller er det vanligvis veterinærene som må ta seg av. Uten klauvboks, som kan være av en enkel og billig type, er det nesten umulig å få gjort en grundig undersøkelse og utført lokal behandling. Dette kan føre til unødvendig antibiotikabruk. Terje påpeker at det kun er ved klauvspalteflegmone at behandling med antibiotika rutinemessig anbefales. Dessuten er klauvboks nødvendig for å undersøke klauvene når det skal skrives helseattest ved salg av dyr.

Digital dermatitt en stor utfordring

I håndboka er klauvsjukdommene delt i tre hovedgrupper: Forfangenhet og hornvekstrelaterte sjukdommer, smittsomme og hygienerelaterte sjukdommer og sjukdommer forårsaket av feil belastning og akutte skader.

Terje sier at de smittsomme klauvsjukdommene som digital dermatitt og klauvspalteflegmone nå utgjør en stor utfordring i norske storfebesetninger. Overgangen til løsdrift, større besetninger enn før og stor omsetning av dyr er viktige årsaker til dette. Heldigvis har vi så langt hatt lavere forekomst og litt mildere varianter av digital dermatitt enn de for eksempel har i Danmark, men dette kan endre seg. Digital dermatitt sprer seg først om fremst med livdyr. Når smitten først har kommet inn i besetningen er den svært vanskelig å bli kvitt. Håndboka legger derfor stor vekt på smitteforebygging, ikke minst tiltak for å unngå spredning av smittsomme sjukdommer mellom.